Schillefilm

Dilek Acay: Connections Lloyd Durling: Ill Communication

18. – 27.10.2013, Babel Art Space

Dilek Acay’s works centre on great themes like the DNA – the body’s building blocks of life – atoms, the continental drift and the geological history of the world. In her collages personal experience tied to various geographical places are linked with human anatomy and the artist’s viewing of her own body. She uses a wide range of materials, e.g. video, sound and electronics, textile, and collage. Earlier on, Acay has worked with performance and conceptual photography as well as installations.

In the video work Clean My Soul we see a dog licking a woman’s face. There is something loving about the interaction between animal and human; it expresses a certain tenderness between man and animal. Dilek Acay stresses that her conception of life is non-hierarchical: Man is not above the animals. Her video expresses a non-spiecieistic attitude to life.

The relationship between religion and science is also conspicuous in Acay’s works, or, more precisely, the intersection of these views of reality. In her works, the interpretations of the world remain open both to science and to the spiritual. The sound work Touch the Ground displays a fascination for the word pair Adam and atom, which are linked by association because of their phonetic similarity. In the sweep between faith and science, knowledge and experience, the artist finds material for her artistic production.

As is the case with Acay, it is the span between figurative motifs and abstraction which characterizes Lloyd Durling’s art production. Durling finds inspiration for his works in old printing techniques and a pre-digital understanding of the reproduction of information.

Simultaneous covering up and unveiling of familiar, organic forms distinguish Durling’s paintings. The pictures appear to be enlargements of well-known shapes, images that are either organic, anatomic or scientific. The black areas in his images may be interpreted as negatives or inversions of the light in the motifs. They may veil or unveil.

In Durling’s pictures it is the range between form and non-form, light and darkness, which creates friction and depth. As is also the case with images produced by means of e.g. photochemical darkroom techniques, they appear to be developed rather than painted. In the light areas, the pictures that are painted on a transparent paper simultaneously disclose the wall behind. This makes the pictures delicate and timid in a way that demands a closer look. It is also in the surface of the black areas that the material of the picture, the ink itself, reveals itself to the viewer.

Acay and Durling disclose a renaissance kind of fascination for the printing ink and paper as a transmitter of information. At the same time, it is a subversion of this form of communication which gives the paintings an ambiguous and seducing expression.

Both Dilek Acay and Lloyd Durling’s works give associations to the history of science and demonstrate a blending of the manmade and the natural.

Translated by Birgit Kvamme Lundheim

The expressions of the emotions

Danse- og teaterforestillingen «The Expressions of the Emotions» går ansikt til ansikt med følelsene. I et prosjekt inspirert av Charles Darwins teorier om menneskelige følelsesuttrykk og Hochschilds teori om Emotional Labour, har Ivar Furre Aam og kompani gått vitenskapelig til verks for å undersøke hvordan slike – i utgangspunktet indre tilstander – fungerer sosialt.

Fra avantgarden.no

THAT SAID og gallerirommets transformative potensial

Antoine Davenne THAT SAID Babel visningsrom for kunst 06.12 / 13.12 – 2013
 The new performance will reflect on the working hypothesises and experimentation strategies I set in recent projects, which were text-based and performed by professional actors or dancers. It will continue to explore the multidimensional relationship between performance and documentation, and the imaginary power of documentation.

- Antoine Davenne

Rommet er uopplyst og bare lyset fra bilene og trafikklysene utenfor forhindre gallerirommet fra å være fullstendig mørkt. De rolige panoreringene fra venstre mot høyre skaper en kulisse og bevegelig bakteppe for det vi skal oppleve. Davenne har arbeidet i en workshop-form med elever fra kunstakademiet i Trondheim. Elevene er utøver i forestillingen og framsier tekst som er skrevet av Davenne selv.

Forestillingen begynner med at de fire utøverne gjør variasjoner med stemmen over ordlydene «ha» og «ah». Kvinne- og mannestemmer blander seg og fyller rommet med disse to stavelsene som retter tankene mot ulike følelsesutbrudd – det være seg lattermilde, seksuelle, aggressive, avvæpnende. En måte å bruke stemmen på som minner om Laurie Andersons musikalske eksperimenter på 70-tallet.

Teksten er utforskende og introvert på samme tid. Den innholder betraktninger om rommet (dette rommet vi sitter i?) og om sosiale situasjoner. Teksten gir i det hele en opplevelse av å være på innsiden av et skapende menneskes hode. Dette gir et slags metakognitivt innblikk i prosessen som har ledet fram til akkurat det verket vi som publikum sitter å ser på.

Utøverne beveger seg gjennom rommet, i det som tilsynelatende virker som et koreografert mønster. De henvender seg ikke direkte til publikum, men nærmer seg og utfordrer publikum ved å bevege seg direkte mot og langsmed stolradene. Enkelte ganger plukker de med seg noen kjepper som står lent ved en vegg i rommet. De hever den og fortsetter å gå i det koordinerte mønsteret. Enkelte ganger stopper en av utøverne opp og begynner å prate. Han eller hun framsier sin tekst, som kan være fabulerende eller repetitiv – noen ganger messende over et og samme motiv. «I am calm».

Stemmebruken i framføringen er effektiv, tydelig og skaper nærhet til utøverne. Det kjølige kalde lyset og den passiv-aggressive paraderingen med kjeppene i rommet skaper distanse. Forestillingens dramaturgi spenner mellom disse ytterpunktene og samspillet mellom utøverne og publikum.

I forestillingen blir også ideen om det tomme rommet utfordret, og i likhet med John Cages kjente verk «4´33» blir illusjonen om det nøytrale og «tomme» rommet brutt når vi erfarer lysfenomenene forårsaket av trafikken fra gaten utenfor. Det er denne tomheten som utøverne i «That Said» går i dialog med og skaper en hendelse gjennom.

1 of 3
123